Standard DIN EN 10151 Korrosjonsbestandige stålbånd

regelen DIN EN 10151 – Korrosjonsbestandige stålbånd for fjærer – Tekniske leveringsbetingelser

DIN EN 10151 spesifiserer krav til kaldvalsede fjærstrimler i rustfritt stål, primært brukt i fjærapplikasjoner og høyelastiske komponenter. Denne europeiske standarden harmoniserer krav til kjemisk sammensetning, mekaniske egenskaper, dimensjonstoleranser og leveringsmetoder for disse materialene.

DIN EN 10151 ble publisert i februar 2003 som den tyske versjonen av den europeiske standarden EN 10151:2002. Den er for tiden gyldig og i kraft. Innføringen var ment å standardisere standarder for rustfrie stålbånd for fjærer over hele Europa. Derfor erstattet den de tidligere nasjonale standardene for denne typen produkter som var i bruk før innføringen.

I Polen ble denne standarden introdusert som PN-EN 10151:2005.

Standard rekkevidde:

DIN EN 10151 -standarden gjelder fjærlister med en tykkelse på 0,1 mm til 3 mm laget av austenittisk, ferritisk og martensittisk rustfritt stål, beregnet for bruksområder som krever høy elastisitet, korrosjonsbestandighet og holdbarhet under vanskelige miljøforhold.

Utvalgte rustfrie stålkvaliteter som dekkes av standarden:

Standarden DIN EN 10151 dekker ulike rustfrie stålkvaliteter for produksjon av kaldvalsede fjærbånd. Følgende er eksempler på rustfrie stålkvaliteter som oppfyller kravene i denne standarden:

1. Norm EN 10151 Austenittiske ståltyper:

2. Norm EN 10151 Ferritiske stål:

  • X6Cr17 (1.4016, AISI 430) – ferritisk stål med god korrosjonsbestandighet under moderat aggressive forhold, brukt i fjærelementer med lavere mekaniske krav.
  • X2CrMoTi18-2 (1.4521) – ferritisk molybdenstål med økt korrosjonsbestandighet i kloridmiljøer.

3. Norm EN 10151 Martensittiske ståltyper:

  • X20Cr13 (1.4021, AISI 420) – herdbart stål, brukt i fjærelementer med økt hardhet og moderat korrosjonsbestandighet.
  • X30Cr13 (1.4028, AISI 420F) – stål med høyere karboninnhold, brukt i kniver og skjæreverktøy.
  • X46Cr13 (1.4034, AISI 420C) – stål med høy hardhet etter herding, brukt i spesialiserte fjærer og blader.

4. Norm EN 10151 Dupleksstål (tofase):

    • X2CrNiN23-4 (1.4362) – dupleksstål med økt korrosjonsbestandighet og god mekanisk styrke.
    • X2CrNiMoN22-5-3 (1.4462, AISI 2205) – dupleksstål med tilsetning av molybden, svært høy korrosjonsbestandighet, spesielt i kloridmiljøer.

Kjemisk sammensetning:

Standarden spesifiserer tillatte områder for elementer som:

Mekaniske egenskaper:

Standarden klassifiserer materialer i fjærstyrkeklasser, og spesifiserer minimumsverdier for flytegrense, strekkfasthet og forlengelse. Eksempelområder for X5CrNi18-10 (AISI 304) stål:

  • Flytegrense Rp0,2: fra 500 MPa til 1200 MPa
  • Strekkfasthet Rm: 700 MPa – 1500 MPa
  • Forlengelse: fra 2 % til 8 %

Leveringsbetingelser:

  • Vanskelig tilstand: full herding, maksimal elastisitet
  • Myk tilstand: for videre varme- eller plastbearbeiding
  • Tilstand etter varmebehandling: standardisert

Dimensjonelle toleranser:

Standarden spesifiserer presise tillatte avvik for tykkelse, bredde og retthet på strimler, noe som er viktig i produksjonen av presisjonskomponenter.

Eksempler på bruksområder:

  • Skive- og flatfjærer
  • Fjærbånd i bil- og elektronikkindustrien
  • Tetningselementer, klemmer og braketter
  • Komponenter i næringsmiddel- og medisinindustrien

DIN EN 10151 -standarden er mye brukt i Europa for presisjonstekniske applikasjoner som krever høy korrosjonsbestandighet og pålitelige elastiske egenskaper.

Informasjonskapsler

Kjære kunder, Alfa-Techs nettsted bruker informasjonskapsler for å sikre at det fungerer som det skal. Du kan angi vilkårene for lagring eller tilgang ved å klikke på Innstillinger . Vi anbefaler at du leser vår personvernerklæring.